Et sosialt liv - museer på sosiale medier

Hvordan er museer synlig på sosiale medier og kan dette bli bedre?

I de siste månedene (ok, årene) har jeg arbeidet med sosiale medier og vurdert både hvordan institusjonene formidler sitt innhold og utvikler sitt digitale "jeg" via slike mediakanaler. De slår meg at de ikke helt får dette til - og dermed er mange formidlings-, lærings- og kommunikasjonsmuligheter forbigått av til og med de største institusjonene våre. 

Sosiale medier er en fantastisk mulighet for museer å nå ut til publikum. Den største av dem alle er fortsatt Facebook. Tall fra Norsk mediebarometer viser at 1,32 milliarder er aktive brukere av Facebook. Den største gruppen er 25-34 år, etterfulgt av gruppen 35-44 år. Denne gruppen er en del av kjernegruppen av museumsbesøkende, noe som viser at denne gruppen med "soft targets" er både klar og interessert i å vite hva museene driver på med. Er de i nærheten, skal det ofte ikke mer til enn informasjon om hva og hvor, og publikumstallene er sikret. 

Dette er en ting - og det er noe som irriterer meg (privat) aldri så mye. Sosiale medier er i sin form grenseoverskridende. Folk som "liker" en institusjon kan like så godt på Nydalen som i New York - eller i Bodø eller Bangladesh for den slags skyld. En institusjon som bruker sosiale medier for å drive med lokal markedsføring skaper mer irritasjon enn interesse blant sine FB venner dersom de ikke samtidig faktisk tilrettelegger for at alle kan delta i debatten eller dra nytte av opplegget. Streaming er etter hvert blitt et must skal du samtidig bruke FB som markedsføringskanal. I et samfunn hvor events, happenings, kulturopplevelser og hands-on aktiviteter står i stadig høyere kurs, er det ikke helt greit å friste med innhold - for så å lukke døra bak seg. Et aktivt og bevisst forhold til kommunikasjon med publikum gjennom involvering og dialog på slike sider er derfor vel så viktig.

Men samtidig er det noe annet å spørre seg om slik markedsføring av utilgjengelige events er riktig (eller best) bruk av de mulighetene som finnes på sosiale medier? Jeg vil påstå at mange institusjoner fortsatt tenker enveiskommunikasjon som i tradisjonelle mediaformater (som avis, reklamematerial, flyer, etc) når de begir seg ut på den sosiale mediaarenaen. I stedet for å ta i bruk mulighetene for toveiskommunikasjon og oppmuntre og utfordre publikum til dialog og debatt, er mange av oppdateringene på sosiale medier (som Facebook, Twitter, etc) rene statusoppdateringer. Som et rop ut i natten. Et nødskrik på stormfullt hav. Man undres av og til om disse aktivitetene faktisk finner sted i RL. 

Facebook er ikke den eneste muligheten. I en periode på underkant av 3 måneder gikk nylanserte Instagram fra 0 til 1 million brukere. I dag er det over 1 million registrerte brukere av Instagram kun i Norge, og internasjonalt er aldergruppen med flest brukere 18-29 år (med en jevn økning av gruppen 30-39 år). Når det gjelder Twitter bruker 28 % av nordmenn tjenesten daglig. Også her er gjennomsnittsbrukeren yngre enn det tradisjonelle museumspublikummet; 18-29 år er den største bruker gruppen. Twitter fungerer ypperlig som en "second screen" medium og kan bidra til å styrke debatten når institusjonen har nylanseringer eller åpner for deltakelse. I stedet er det tilsynelatende oftere at rene aktivitetskalenderoppdateringer finner plass på tjenestens sider - enn diskusjoner. 

Noen institusjoner har blitt flinkere på rene presentasjoner av sin institusjon på mer "tradisjonelle" web 2.0. sider som Wikipedia, men det er kanskje vanskeligere (eller vondere) å gi slipp på definisjonsmakta når det gjelder objekter og historie (med stor og liten H, og med alle endingene -e, -en, -ene). I et forskningssamarbeid sammen med Nordlandsmuseet, med støtte fra Norsk kulturråd, har vi sett nettopp på dette med objekter, metadata og offentliggjøring på nett som en vesentlig del av et museums samfunnsansvar og formidlingsstrategi. Kanskje dersom flere åpner dørene sine for publikum og deres engasjement gjennom for eksempel Wikipedia vil etter hvert flere institusjoner også se de mange mulighetene for læring og engasjement som finnes der ute når du bare tør og orker å ha en meningsfull dialog med publikum.