Penger, publikum og åpningstider

16 januar 2012 utvider Museo Nacional del Prado sine åpningstider, slik at de nå skal holde åpent 7 dager i uken – på lik nivå med et fåtall store, internasjonale museer som Tate Modern, British Museum, Rijksmuseet og The National Gallery of Art (Washington, USA). På det tidspunktet vil Prado da være det museet i Europa som har mest åpent med hele 3542 timer hvert år.

Museumslitteratur argumenterer gjerne for denne utviklingen. Det er gjerne, som det sies, like dyrt å holde åpent 6 dager i uken som 7 dager. Man kan like så greit låse opp dørene på mandager, gjøre museet tilgjengelig for alle og endelig gjøre seg ferdig med det velkjente mandagsstengte-museet-fenomenet. Til en viss grad kan man spørre hvorfor ikke. Det er begrenset hvor mange ganger museumsansatte trenger tilgang til salene uten publikum tilstede; oppheng og andre aktiviteter hvor man ikke ønsker seg publikumstilgang kan sannsynligvis organiseres bedre, slik at museet kan fortsatt ha noen/flere av salene åpne for folk; og museene har allerede i praksis åpne saler på mandag, da de fleste tar i mot barnehagebarn, skolebarn og andre grupper i hopetall. Hvorfor ikke, da, gjøre som Prado og åpne dørene enda oftere?

For Prado, Tate, British Museum m.fl. er det kanskje ikke de store utgiftene det er snakk om, når man skal vurdere de økonomiske utfordringene i å holde åpent på mandag og andre tradisjonelt stengte dager. Museene er alt godt utstyrt med tekniske overvåkningsutstyr og har velutviklet sikkerhetssystemer og rutiner. De andre, store museene har også flere ansatte å ta fra, når de skal legge kabalen rundt hvilke saler, hvilke vakter, hvilke aktiviteter, etc. Museer med færre i staben må derfor tenke annerledes når til kommer til personell. Inntektsmulighetene til de største ’alltid-åpne’ museene vokser med flere åpningstimer. Kafeen tar unna, butikken (ofte) håver inn, billettene selges og en jevn strøm av besøkende fyller de aktuelle salene. Det føles gjerne litt hensiktsløst å holde museet åpent hvis det er folketomt. Flere åpningstimer utfordrer derfor formidling og lederskap, markedsføring og kommunikasjon, planlegging og synliggjøringen av institusjonen. Man må utfordre gitte sannheter og revurdere holdninger til samfunnsoppdraget og hva som leveres i forhold til den statsstøtten som tas imot.

Det er derfor interessant å se på bakgrunnen til disse utvidete åpningstider til Prado. På grunn av den økonomiske situasjonen i Spania må museets ledelse nå finne nye strategier for å sikre Prados aktivitetsnivå og deres tilbud til publikum. Med dette tiltaket og nye billettpriser, ser Prados ledelse for seg at de vil øke selvinntjeningen med 10-15%, slik at hele 60% av museets driftsutgifter dekkes av selvinntjente midler. Deloitte har regnet på effektene av tiltaket og har funnet at det vil resultere i en økning i den Spanske BNI’en med hele 80 til 90 millioner Euro pr år, i tillegg til andre økte goder som flere stillinger, med mer. Best av alt, kan man tenke seg, er at Prado utvider tilbudet sitt.

Blir produktet bedre? Er det bare flere dager, men ingenting mer innhold, eller ser man også på hva og hvordan man kommuniserer med publikum? Blir det bare flere av de samme segmentene som alt besøker museet i fleng, eller når de nå ut til andre grupper? Vi får se i januar. Men til syvende og sist kan man i alle fall se at økonomikrisen har gitt Prado et lite spark: Blås vekk støvet, revurder tilstanden og imøtekom samfunnssituasjonen uansett hva den er. Sett publikum i fokus – og tenke nytt rundt hva man tilbyr og hvorfor man tilbyr det. Er dette bare begynnelsen på en ny museumssektor i Europa? Vi har ikke merket så mye av krisen her hjemme. Får håpe at det ikke blir en bjørnetjeneste til slutt, men at vi tar tak i utfordringene og tenker litt nytt!