Not necessarily hook, line and sinker

Hva er det som skal til for å trekke ungdom til kunstmuseer? I dag la Forskningsrådet ut informasjon om VERDIKT satsningen mellom Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og Intermedia, et aktivitetsrom/utstilling, med tittel ”I Munchs verden”. Utstillingen er en del av forskningsprosjektet CONTACT – Communicating Organizations in Networks of Art and Cultural Heritage Technologies.

Først av alt er det positivt at Nasjonalmuseet er med på et forskningsprosjekt – og spesielt et forskningsprosjekt som i bunn og grunn omhandler publikum. Det er viktig om ikke avgjørende å ha kjennskap og forståelse for publikummets behov og interesser, og man må jobbe med disse perspektivene i hele organisasjonen. Publikumsutvikling er organisasjonsutvikling og disse perspektivene må videre ses i lys av museets kjerneoppgaver og vår felles minstestandard. Det at Nasjonalmuseet nå gjør dette delvis gjennom et forskningsprosjekt styrker deres publikumsutviklingstiltak generelt og ikke minst kunnskapsgrunnlaget deres for det videre arbeidet med Vestbaneplanleggingen. All ære til dem for det.

Men – og det er alltid et men – det uttalte målet for forskningssamarbeidet er å finne ut om digitale aktiviteter kan øke museumsinteressen blant de unge. Dette er ikke helt uten videre problemfritt. For kan dette virkelig være et mål for dette forskningssamarbeidet? Er det det at vi ikke er digitale nok det som er grunnen hvorfor institusjoner som Nasjonalmuseet (med flere) sliter med å tiltrekke seg unge besøkende? Det underliggende problemet med dette er tanken at dersom man bare lager noe digitalt nok, vil ungdom føle at utstillingen (eller museet) er tiltrekkendes, interessant og i tiden. Det var sikkert noe av det samme de tenkte i 1951 med tørrakvariet ved Nordlandsmuseet i Bodø. Det er enkelt nok å bruke den som referansepunkt i og med at den står jo der enda.

Dersom et museum skal hive seg inn i den digitale formidlingens verktøykasse, er det et poeng at de nye formidlingsgrepene kan integreres i institusjonens hverdag. Utstillingen skal jo omhandle utstillingens tema ikke det digitale verktøyet i seg selv. Ta utgangspunkt i hva man skal formidle, og deretter velg grep og verktøy som på best mulig måte kan fortelle denne historien eller ønske publikum velkommen i det å være medprodusenter av meningsinnhold. Crowd sourcing bør brukes med samme aktsomhet, for å samle folk og meninger bare for at man kan er ikke nødvendigvis formidling – det nærmer seg mer hype og jippo.

Tanken min er at i disse kappløpene om å utforske det digitale og om å drive med bedre formidling til alle – spesielt barn og unge – må det man gjør være helhjertet. Ungdom spesielt blir sjelden bergtatt av fikse dingser som de har sett tusenvis av ganger andre steder. Det er ikke kult om man plutselig får en webside, en touchskjerm, zoomfunksjoner og en digitalfortelling. Disse er eksempler på ting som er så integrerte i ungdommens hverdag at det er for oss som å bruke e-post (hvilket for øvrig er så gammeldags for de født rett før 2000, at det er nesten ikke med på det digitale kartet engang). Agnet må være bedre enn sådan for å gjøre det interessant – og ikke minst bør det være like integrert i utstillingen som alle de andre innarbeidete formidlingsverktøyene som vi allerede bruker. Den kritiske ungdommen svelger ikke alt og dessuten finner de fort ut av hva ting er og hva vi ønsker at ting skulle være.

Jeg har ikke sett utstillingen ”I Munchs verden” selv, men håper å få den gleden senere i denne uken. Er dette for eksempel en egen utstilling – en formidlingsutstilling – eller gjennomsyrer det digitale formidlingsgrepet det vanlige utstillingsarealet (selv om det er en avgrenset sak på grunn av forskningssammenheng)? Hvor er faktisk utstillingen, lurer jeg også på: Gjemt bak butikken eller sentralt oppe i salene? Kan alle gå se og oppleve denne, eller føler man at det er bare for noen? Og for all del, som en del av et forskningsprosjekt, for å lære mer om dette verktøyet og for å finne ut hvordan det kan integreres i Vestbaneplanene, er dette sannsynligvis et fantastisk prosjekt.

Jeg gleder meg derfor å gå se og oppleve ”I Munchs verden”. Vil den innfri alle mine forventninger som besøker – dog en voksen en: Jeg er ikke sikker. Men jeg er i alle fall sikker på at mine digitale forventninger og min digitale fingerferdighet er noe helt annet enn det til den gjennomsnittlige ungdommen i Norge i dag. Videre er det jeg syns er kult nok allerede passé. Konklusjonen min er at det er ikke nok å ta på seg den digitale drakten og tro at museet og museets innhold er med det fikst og i tiden. Hvis det er noe ungdommen er flink til, er det å skille mellom det er som gjennomført, ærlig og faktisk banebrytende og det som vi andre bare tror er det.