Første steg i et nytt museumslandskap

Etter nesten 20 år i Dronningsgate i Oslo har Astrup Fearnley stengt dørene og gått inn i det nye året i (snart) nye lokaler. Dette er et viktig steg i fornyingen av både Astrup Fearnley Museet og for museumslandskapet i Oslo.

Astrup Fearnley åpner sine nye lokaler på Tjuvholmen i september og dette er en begivenhet vi bør alle se frem til. Det kan virke som om de vektlegger museumsopplevelsen som særs viktig - "med blant annet kafé, butikk og et flott parkanlegg beliggende helt ute ved fjorden" som man kan lese fra nyhetsbrevet deres. Selv ser jeg frem til de nye lokalene og visningen av samtidskunsten i denne. Jeg syns at de gjorde det beste ut av sine gamle lokaler, men Astrup Fearnley kan bli så mye, mye mer!

I min mening har Astrup Fearnley en meget spennende samling, og de opererer i grensesnittet mellom galleri og museum noe som gjør dem mer dristig og spenstig enn andre institusjoner i Norge for tiden. De forsøker å posisjonere seg internasjonalt (og noen ganger får det til også). Viktigst av alt er at de er det primære stedet for visning av internasjonal samtidskunst i Norge. De gjør dette med kompetanse og midler nok til å styrke samlingen (og dermed også styre i noen grad deres egne posisjonering i museumslandskapet internasjonalt og nasjonalt).

Etter tidligere dialog med ansatte ved Astrup Fearnley kommer det klart frem at de tenker helhetlig i forhold til profilering og posisjonering i publikumssammenheng. De bruker lokale medier som kilde for å nå ut til publikum og for å plassere sine aktiviteter som muligheter for deltakelse. Men jeg etterlyser en eventuell plan for denne (nye) nasjonale posisjonen. Er dette interessant for dem? De sier selv i sitt nyhetsbrev at de skal forhåpentligvis også bidra til et løft for interessen rundt samtidskunst generelt - både i Oslo og i landet for øvrig. Hvordan så er strategien for å gjøre nettopp dette?

Det er en ting å spre presseinformasjon om disse utstillingene, det er noe annet å faktisk vise dem. Ut i fra et nasjonalt perspektiv er det visse deler av landet som sliter mer med å få ut den internasjonale samtidskunsten enn andre. I de tre nordligste fylkene mangles det gode visningslokaler - selv for mindre utstillinger av høy kvalitet. Det er få institusjoner i de nordligste fylkene, som sliter også med å nå ut til alle stedene, og kan heller ikke tenke seg å være internasjonalt kompetent på hele spekteret av kunsten, både historisk og samtids. Selv om man med det ikke mener visning av samtidskunst i alle de små bygdene som dette området er dekket av, er det også en kjensgjerning at byene mangler krafttaket for samtidskunsten.

Det er heller ikke uten videre at bra kunstrelatert presse får plass i de større avisene i de nordligste fylkene. Det er kanskje ikke det at man mangler folk med kompetanse - men heller at man har få med kompetanse men særdeles liten interesse av å gi spalteplass til disse. Hvor er den gode kunstkritikken?, har blant annet SKINN vært en pådriver for å spørre. Det kan nevnes at når til og med LIAF får skammelig dårlig dekning i Avisa Nordland, LIAF regionens største avis, er det tynt med håp om en slagkraftig samtidskunstdebatt.

Hvis det er slik at Astrup Fearnley skal imøtekomme sine egne tanker om å løfte samtidskunsten i Norge, hvordan kan de bidra til å løfte både visning og dekning av samtidskunsten i hele landet? Ikke at de skal sørge for at alle politiske problemstillinger blir løst - men for at deres egne utstillinger skal bli posisjonert og synliggjort i media. Det er dette jeg vil gjerne vite mer om, og jeg gleder meg til at de får snudd seg og kommer på banen med sine tanker om dette. Det er lett nok å si det, men hva legger man i det?

Lykke til Astrup Fearnley!