Transmedialefortellinger og museumsutstillingen

Hva kan museene lære fra den transmediale historiefortellingsformen? Og ikke minst har dette transmediale evne til å endre våre rutiner i forhold til utstillingsvirksomheten? 

Den transmediale fortellerformen skiller seg fra det flermediale, hvor innholdet blir presentert i forskjellige media uten at man nødvendigvis endrer innholdet i det lineære historieløpet eller tilrettelegger innholdet den andre eller de andre plattformene man velger å bruke. Med innholdet i budskapet i sentrum skal man i det transmediale først ta utgangspunkt i hva man skal fortelle og dernest finne den plattformen som passer innholdet best. Man er åpen for og i stor grad oppmuntrer til aktiv deltakelse fra leserne og sånn sett publikummere. "Live events" vektlegges som en del av den store fortellingen og fortellerarkitekten holder det store bildet samlet med et nærmest redaksjonelt grep. Vi snakker heller ikke om markedsføring, selv om det transmediale med sterke føringer av sosiale media klart tenderer mot markedsføring i et 2.0 landskap. 

Dette utfordrer våre tradisjoner i forhold til utstillingsformen, kanskje spesielt ved kunstmuseene. Så pass så at jeg er usikker hvordan en slik utstilling faktisk hadde funnet form i det transmediale. Likevel er dette en inspirerende tanke. I den transmediale verden er spillteori sentralt - hvor deltakere lærer en ting om gangen, aldri to; hvor opplæringen er en del av historieforløpet og hvor du er teknisk flinkere i slutten enn når du startet. Deltakelse og lærdom skjer gradvis og deltakeren inviteres inn i opplevelsen heller enn forlates til seg selv som en passiv tilskuer. Kan vi ta noe av dette med oss i museumsfaglig didaktisk arbeid? Vi må ta i bruk hele spekteret av aktuelle plattform: twitter, facebook, web, tradisjonell utstilling, blogg, katalog mm. 

Det sier seg selv at dette blir kostbart. Videre møter vi på sentrale spørsmål om hvor langt man kan gå før den museumsfaglige fortellingen er (på spissen) blitt erstattet med jippo eller et kommunalt virvar av synsing og lite kunnskap. Deltakere som følger noen, men ikke alle formatene vil heller ikke nødvendigvis få med seg det bildet som institusjonen har arbeidet frem. Er dette problematisk? 

I en tid hvor vi er nødt å åpne institusjonenes tradisjoner for å tilrettelegge for et nytt medialverdensbilde lurer jeg på om det er på høy tid at vi ser nærmere på dette i praksis. Når den gjennomsnittlige 21 åringen alt har brukt over 10000 timer på web og dataspill, sier dette noe om deres verdensbilde og digitale "dexterity". Her i ligger da utfordringen - hansken er kastet.