Vignetten - The fly in the ointment?

For et par år siden planla vi en fantastisk familietur med besteforeldre, foreldre, tanter, onkler og barn til et museum. De eldste mennene så frem til den lange kjøreturen, den flotte kafeen og en rusletur rundt på det naturskjønne museumsområdet. De eldste damene så frem til museumsbutikken, museumsarkitekturen og utstillingen. Oss voksne så frem til besøksopplevelsen, familietiden med fokus på barnas opplevelse av museets utstillinger og aktivitetene. Vi dro av gårde i spenning og med frisk entusiasme.

Vel fremme og oppe i utstillingen: Utstillingen integrerte flere lærings- og opplevelsesmuligheter, som lyd, bilde, tekst og noe taktilt. Vekt var lagt på de fantastiske lyttemuligheter til konkrete lydfiler som var innarbeidet i utstillingen for å kunne få et mer fyldig bilde av temaet.

Men det viste seg raskt at lydknappene var plassert for høyt til at barna kunne trykke på dem. Øreklokkene var bare i voksenstørrelse og var tunge, tungvint og knotet for ungene å bruke. Montrene var enten for høyt plassert eller for fysiske store for at barna kunne få et overblikk over hva som var inni. Tekstene var selvsagt ikke aktuelle for barna de heller, men de var videre for kompliserte for oss voksne raskt å lese over den for å gi ungene en kort, enkel versjon av hva saken var. Vi måtte gi opp utstillingen relativt raskt.

I et annet, mindre bygg på museumsområdet fant vi et barneverksted. Det var folketomt. Aktivitetsrommet var i andre etasje, opp det som vi anså som en litt farlig trapp. Det var kun voksenstoler. Noe papir og blyanter lå henslengt rundt omkring. Ungene syns det var skummelt der oppe. Kanskje formidlerne hadde tatt kvelden? Vi ga opp barneverkstedet.

Til slutt i kafeen og museumsbutikken, ser vi at verken den ene eller den andre hadde tilrettelagt tilbudet sitt for kortere besøkende med andre interesser (og evner) enn voksne. Å spise lunsj ble en prøvelse for alle. Butikken kunne vi bare glemme. Vi ga opp.

Og kjørte hjem igjen.