Astrup Fearnley i Strandpromenaden 2

Norge vil endelig få en hovedstad, nå som Astrup Fearnley museet snart åpner dørene i sitt nye bygg. De som har hatt anledning å vandre mellom bygningsmassen, i skulpturparken og i det lille strandområdet vil nok være enig at det er rett og slett et vakkert bygg; et signalbygg for Oslo og for kunsten. Museet åpner dørene 29.9.2012, så det er fortsatt noen dager til det virkelig braker løs. Samtidig har området rundt museet alt blitt tatt i bruk av lokale og besøkende. Museet, plassert helt i tuppen av Tjuvholmen blir Oslos Sidney Opera House og Oslo får et bygg som kan plasseres blant de mest interessante i Norge og – forhåpentligvis – i Europa.

Det er oppsiktsvekkende at hvor Astrup Fearnleys ledelse har sakte men sikkert arbeidet seg frem fra Kvadraturen til Tjuvholmen, sitter andre store museumsprosjekter i Norge tilsynelatende bom fast. I alle fall virker det slik for de fleste som med et halvt øye har forsøkt å følge den Oslosentrerte diskusjonen om Munch museet med mer. Hele prosessen og omstendighetene rundt dette nye museet til Astrup Fearnley, deres nye bygg og dets drift som bør være en oppvekker – og ikke kun en forfrisker – for den øvrige museumsektoren (og politikerne) i Norge.

Websiden, formidlingsplanene, samlingens presentasjon – ja hele strukturen og organiseringen så langt – vitner om en god og profesjonell planlagt utvikling. Det er ikke at Astrup Fearnley har klart dette så mye bedre enn resten av verden, men heller det at de har klart dette tilsynelatende så mye bedre enn de andre kunstmuseene i Norge. Det er synd dersom deres triumfer kun blir sett i sammenligning med de som er rundt dem, for deres triumfer vil nok tåle en internasjonal sammenligning (selv om vi får også se om det stemmer etterhvert…). Men, det er naturlig for oss nå å se på helheten i museumslandskapet i Norge, hvor Astrup Fearnley igjen stadfester sin apeks stilling og Museet for Samtidskunst m.fl. stiller seg lengre bak langs veggen.

Skal et offentlig ansvar for vår felles kunst- og kulturarv overlates til private? Jeg tror at om man stiller seg dette spørsmålet har man for lite forståelse av hva samlingen til Astrup Fearnley er sterke på, hvordan den er bygget opp, og hva hovedsatsningene er. Alternativt bør man løfte blikket litt. For dette er ikke et problem. Til syvende og sist er det klart at samlingen til Astrup Fearney er basert på internasjonale, anerkjente kunstnerne og verk. Man kunne håpe at kunstmuseene i Norge ville – til en viss grad i alle fall – klare det samme. For å oppnå dette trenger de økte bevilgninger og mer penger, kanskje til og med mye per penger, for en samling blir ikke til på løse og faste gaver alene. En samling blir til ved at man klart og tydelig utvikler en samlingsplan, en strukturert fremgangsplan for å velge ut flere eller færre kunstnere som skal representere en eller flere tidsepoker og perioder i kunsthistorien. Man tar bestemte valg. Uten penger til innkjøp av samtidskunst skaper man bare fremtidige hull i samlingen, som igjen blir dyrere å tette for hvert år som går. Uten kompetanse til innkjøp av samtidskunst risikerer man å falle helt på sidelinjen og ikke makte å argumentere og plassere ens egen institusjons valg i det store bildet. Penger kan skaffes via gaver; riktig nok hadde denne prosessen vært forenklet med et annet insentivsystem for økonomiske gaver til kunstinstitusjoner. Men videre for å få nok inn slik at det blir noe lunde stabilt eller i alle fall forutsigbart trenger man langt flere og større private givere. Dermed faller man til slutt tilbake på staten og de faste bevilgningene. Disse vil aldri være nok; og man aner seg en diskusjon basert på Baumols syndrom her.

De regionale og nasjonale museene trenger en ny strategi, men det er her de kommer i konflikt med staten og ikke minst de statlige og regionale kreftene som deler ut disse midlene. For om vi lærte noe av vår venn Trond Giske var at også statens kulturpenger kom med ”strings attached”. Helt greit, tenker jeg. Samtidig kan de ikke beholde sin monopol på kulturinstitusjonenes økonomiske situasjon uten at dette til slutt tærer på museenes handlingsrom i et internasjonalt og globalt museumsverden, og heller ikke bør de styre den faglige utviklingen. Når det gjelder den regionale støtten, bevisst eller ubevisst, ligger det i kortene at museene skal imøtekomme de regionale og lokale kunstnernes krav om innkjøp og visning. De har også i en gitt forstand rett til dette – for om museene skal forvalte vår felles kulturarv er det ikke bare opp til museene å definere denne kulturarven som den som skjer utenfor landets eller regionens grenser. Det ligger uansett i definisjonen av ordet ”vår” at et litt demokratisk ”oss” ligger til grunn enn bare museets ansatte og styre.

Dette er heller ikke uten vanskeligheter, for så lokal og regional som den bare er, så fungerer også denne kunsten i skyggen av de internasjonale utviklingene. Dette er også en balansegang - mellom det å grave for mye i egen navle og det å skue utover naboens gjerde. For å belyse dette, å synliggjøre vår felles kulturarv, trenger vi ofte andre innspill, andre objekter enn bare dem som ligger i vår umiddelbare nærhet. Er en samling uten tilstrekkelige nasjonale eller internasjonale impulser i stand til å gjøre dette? Eller kan en institusjon uten en slik samling være i stand til å etablere nye nettverk med andre mer etablerte institusjoner (med bedre samlinger); nettverk som nettopp hadde gitt dem muligheter til å gjøre denne jobben i lag med dem? Her kan Astrup Fearnley ta posisjonen som nettopp den institusjonen disse andre trenger – kanskje nå mer enn noen gang.

Hva er så de regionale og de nasjonale museenes ansvar – og hvordan stilles dette i lys av de forventningene, faglig styringsevne og økonomiske mulighetene som museene faktisk har? Er disse andre institusjoner i stand til å se seg selv i et landskap med Astrup Fearnley – og ikke minst benytte seg av de mulighetene som dette åpner opp? Kan de fungere som likestilte kollegainstitusjoner – og i så fall, hvilke vil være det og hvilke vil ikke være det? Astrup Fearnley Museet åpner dørene om få dager. Da braker det løs. Og vi får se hva som skjer.