Kunstnerisk bruk av arkivmateriale

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com/.

Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden – møter mellom museer, arkiv og kunst er lett pepret med en interesse for digitale formidlingsformer. Crowd sourcing, som et betydelig bidrag inn i den digitale dugnadsverdenen er på plass, og ikke minst har Hege Huseby med denne bloggstafetten sikret at også blogging har en posisjon i konferansen. Institusjoners sosiale medieansvarlige har hevet seg på bølgen og har fått utforsket grensen mellom ren markedsføring og bloggformen. Vi har fått mye interessant lesing. Nye blogger har blitt opprettet – og kanskje noen vil overleve?

Imens har jeg hatt gleden av å besøke Nordlandsmuseet i Bodø. Et eldre museumsbygg, uten adekvate forhold for verken barnevogner eller rullestolbrukere (det er visst planer på vei), men med hjerte og sjel. I kjelleren har de det som promoteres som Norges første interaktive utstilling: Et tørrakvarium med et utvalg utstoppete fisker og gipsavstøpninger av fisker. Museets årsmelding fra 1949 varslet at museet hadde begynt å jobbe med utstillingen, selv om flere av fiskene hadde blitt innlemmet i samlingen allerede i perioden mellom 1888 og 1905. Tørrfiskakvariet sto ferdig i 1951. Og jammen meg har den ikke stått der siden.

Litt sjarmerende, fortsatt brukelig, men langt fra det som regnes som state-of-the-art innenfor interaktive utstillinger i dag. Det er ikke helt uten grunn at til og med Riksantikvaren har vært ute og fredet utstillingen.

Jeg er litt usikker på om det er kjelleren, selve museumsbygget eller tørrakvariet som er opphavet til den merkverdige lukten i utstillingssalen der nede i kjelleren. Uansett er turen ned den smale trappen i seg selv stemningsskapende. Brukermedvirkningen er begrenset til det at publikum skal fortsatt kunne trykke på knappene for å få fiskene til å bli belyst. Men for all del – det fungerer! Og til min store glede er knappene i riktig høyde for at barn av lesedyktig alder skal kunne finne frem til den fisken de ønsker å se nærmere på.

Det slår meg mens jeg småler for meg selv at dette klenodiet er ikke så langt i fra det jeg har sett ved andre norske museer i de siste årene. Men uten Riksantikvarens bevarende velsignelse har flere av disse institusjonene mindre å lene seg mot når publikum spør hvorfor det er slik. Om museet er i en storby eller på bygda har i noen tilfeller svært lite å si, og de fleste institusjonene dette gjelder er klar over at utstillingene ikke nødvendigvis møter besøkernes forventninger til moderne teknologi og utstillingsregi.

Det tar tid og krefter å endre utstillinger og utvikle nye formidlingsformer for møtet med publikum. Og mens noen går og trykker på fiskelysknapper, holder andre museer på å prøve ut blogging, twitter, crowd sourcing med mer med sine brukere. Utstillingene er ofte helt på høyden, og de sosiale mediene er gjerne integrerte i utstillingenes formidlingsgrep.

Dermed blir også avstanden mellom disse institusjonenes ståsted i relasjon til publikumsforventningene så altfor stor. Problemet er at jeg er usikker på om disse institusjonene som sliter med å oppdatere sine utstillinger og formidlingsformer, vil helt uten videre klare å oppdatere seg fort nok til å nå frem til der de andre museene er i dag - innen rimelig tid, naturligvis. Den digitale utviklingen går i en rasende fart, og den tar stadig lengre steg. Vil vi komme til et punkt hvor vi får et A-lag og et B-lag, eller er vi der allerede nå? Når vil den rådende publikumsutviklingsdebatten og bruken av nye medier som en del av museets verktøyskasse med formidlingsformer, ha gått så langt frem at vi mister synet av dem som henger etter? Det springende spørsmålet er kanskje ikke om dette vil skje, men når; og ikke minst, kan vi gjøre noe med det?

Besøket ved Nordlandsforskning var en del av et todagers publikumsutviklingsseminar i regi av NoVadis – Norsk forskningssenter for opplevelsesbasert reiseliv, hvor Nordlandsmuseet, Museum Nord og Helgeland Museum arbeider med å utvikle nye formidlingsprosjekter i grensesnittet til opplevelsesbasert reiseliv. Forrige innlegg,  Fjes før Facebook er skrevet av Linken Apall-Olsen, formidlingsleder på Oslo Museum, neste innlegg 

Kunstnerisk bruk av arkivmateriale

er skrevet av Hanne Cecilie Gulstad, kandidatstuderende ved Moderne kultur og kulturformidling, Københavns Universitet